I går var en av de utrolige dagene som jeg aldri kommer til å glemme. Krystalblått, speilblankt hav, med Hopenøya snødekt og ensom bak oss. Før jeg begynnte å jobbe i Greenpeace jobbet jeg med sjøpattedyr, hvaler og delfiner. Sist jeg så slike skapninger handlet alt om å estimere antall. Så den første gruppen delfiner som kom til oss var lett å få oversikt over: minst 12 hvitnebbete delfiner som spiste og hoppet, samlet seg, brøt overflaten og skiftet retning mot Esperanza. Så red de vår baugbølge en stund, før de dreide av med 94 grader. Med dem var minst to yngre dyr, to tenåringer.

Etterhvert som solen vandret over himmelen og dagen gikk, ble de borte en en god stund, før vi seilte rett inn i delfin paradis. Delfiner overalt. De brøt overflaten, de hoppet,. De kom til oss, de dro igjen, kom tilbake og red vår baug. Jeg klarte ikke å vike blikket, måtte se på dem hele tiden. Det var ikke en lyd bortsett fra plaskingen når de brøt vann, og utblåsningen fra noen vågehval som også var med.

Hvitnebbete delfiner er ganske robuste. De må være det når de holder til i det kalde atlanterhavsvannet og disse isfrie farvann i sommerhalvåret. Lagenorhynchus albirostris har et kort nebb som er hvitt og ganske tykt, noe som gir dem et søtt utseende. De har også en skarp og markant ryggfinne, som er helt svart og gjør dem lett å gjenkjenne. Deres difuse fargedrakt med brede, gråhvite bånd over ryggen gir dem et ekstre kunstnerisk preg. Enda en av naturens mirakler, og ingen to er like.

Deres adferd er tilpasset disse omgivelser. De er litt saktere og ikke fullt så nysgjerrige som de vanlige delfinen jeg så i den engelske kanal. Men langt i fra så sky som de små hanvenise jeg jobbet med i Nordsjøen. De er rolige og trivelige og kommer i grupper mellom 5 og 50, og iblant mange hundrede. Noen ganger deler de seg inn i grupper etter alder, ungdommene for seg og eldre med små barn i en annen gruppe litt lenger borte. Og i går så jeg rene ungdomsgrupper som plasket omkring, hoppet mye høyere enn de andre, og så ut til å ha det riktig moro.

De jakter sammen med måkene. Fuglene ser fisken fra høyt oppe og stuper ned i vannet. Delfinene merker disse vibrasjonene og kommer til for å sirkle rundt fiskestimen for å gjøre den tettere. Så spiser delfiner og fugler sammen. Noen ganger tar delfinene tak i fuglenes føtter, bare for gøy, uten å skade dem. Og de forfjamsete måkene skriker opp, noe som er kjempeunderholdende for meg også. Slike delfindager er de aller beste, når man føler deres nærvær hele tiden og deler det samme miljøet, og på noen måter, de samme følelsene. Både vi og de kan sette pris på en nydelig dag.

Det siste jeg så var en stor utblåsning fra en større hval som jeg skimtet tre ganger uten å kunne identifisere den. Natten ble skyfri og stjernespekket. Og for å sette punktum på en fullendt dag, ble den avsluttet med nordlys som bølget gjennom den iskalde natten som hvite, grønne og røde spøkelser som ikke finner veien. I dag er stormen tilbake, utrolig at to dager tett i tett kan være så forskjellige, men gårsdagen vil være i mitt minne, for alltid.

- Steffi