Sårbare og viktige miljøverdier under press og risiko
Som del av arbeidet med Helhetlig Forvaltningsplan for Lofoten og Barentshavet har det blitt laget omfattende utredninger av miljøverdiene og miljøkonsekvenser ved eventuell helårig petroleumsvirksomhet i Lofoten–Barentshavet. Til tross for omfattende svakheter i utredningen, er det verdt å nevne at også delutredningen om oljepåvirking (ULB’en) konkluderer med at noen områder skiller seg ut som svært sårbare, og at Lofoten ”scorer” høyest på de fleste skalaene.

”Lofoten – Røstbanken – Vesterålen er nøkkelområder for våre viktigste fornybare ressurser, og er av de kystnære områdene det som peker seg ut som aller mest verdifulle. Her vil menneskelige aktiviteter kunne få størst og mest dramatiske effekter på økosystemet, og gi varige endringer hvis området ikke forvaltes i henhold til føre-var prinsippet”, skriver Polarinstituttet og Havforskningsinstituttet i sin utredning om Lofoten og Barentshavet. Rapporten framhever også sårbarheten på Tromsøflaket, der flere årsklasser av fisk kan rammes samtidig av et utslipp på feil tidspunkt.

Ekstrem sårbarhet for oljeboringsulykker bekreftes også i ULB-rapporten, som blant annet skriver at ulykker i Lofoten og Vesterålen kan ”medføre tap av egg og larver i et omfang slik at bestandsendringene kan vare i flere år. Uhellsutslipp kan berøre flere av fuglefjellene i dette området, og konsekvensene for både pelagisk dykkende sjøfugl og kystbundne dykkende sjøfugl er vurdert som store avhengig av årstid”. Videre beskriver rapporten at ”ulykker på feltene Nordland VI, VII eller Troms I kan medføre at Tromsøflaket blir berørt. Beregningene viser at tapsandelene kan bli relativt store og føre til bestandsendringer som strekker seg over flere år. Også flere viktige sjøfuglressurser, både på åpent hav og ved kysten, kan bli berørt. Konsekvensene er vurdert som store for både pelagisk dykkende og kystbundne dykkende sjøfuglbestander”. I dette bildet er ikke faren for kjemikalieutslipp og andre lekkasjer ved normal drift tatt med. Dette er eksempler på at oljeboring medfører risiko for altfor store negative konsekvenser.

Mange av de samme konsekvensene går igjen i analysene av ulykker i andre deler av området. For sammenlikningens skyld, er det nødvendig å understreke at miljøverdiene som står på spill i Lofoten og Barentshavet er i en helt annen klasse enn for eksempel i Nordsjøen, i et globalt perspektiv. Hardt klima og korte, enkle næringskjeder gjør også at havmiljøet her er mer sårbart for olje- og kjemikalieforurensning enn lengre sør. Når begrepet ”stor konsekvens” brukes i utredningsspråket om Lofoten og Barentshavet, dreier det seg om hendelser som de fleste andre steder ville blitt karakterisert som ødeleggende eller katastrofale.

Oljeselskapenes ’nullutslipp’, eller fysisk null utslipp fra boring?

SFT, Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet har sammen med en rekke andre instanser, forutsatt at det skal være null fysiske utslipp ved enhver petroleumsaktivitet i nordområdene. Disse løftene og forutsetningene er allerede brutt. Selv ved prøveboringen i Barentshavet vinteren 2005 slipper oljeselskapene ut flere hundre tonn ulike kjemikalier – med myndighetenes tillatelse. Dette skyldes blant annet at en del av boreprosessen, såkalt ’topphullsboring’, er unntatt fra kravet om null utslipp. I tillegg har boreriggen Eirik Raude allerede hatt to ukontrollerte uhellsutslipp av kjemikalier. Statoil og Hydro har videre nektet å offentliggjøre sammensetningen av kjemikaliene som de slipper ut, og mener dette er bedriftshemmeligheter. Selskapene nekter også å offentliggjøre resultatene fra miljøtestingen av flere av stoffene. Kjemikaliene som slippes ut ved boringen i Barentshavet er ikke testet for forhold som likner Barentshavet, verken med hensyn til artene som påvirkes, lys eller temperatur.

I dag kaller oljeselskapene det null utslipp så lenge de ikke slipper ut stoffer som de vet er akutt skadelige for livet i havet, unntatt fra topphullet, selv om dette er langt fra null fysiske utslipp. I debatten om oljeboring i sårbare områder hevder oljeindustrien stadig at ny teknologi, som faktisk ikke eksisterer ennå og ikke er testet andre steder, skal løse problemene som oljeboringen vil føre med seg til sårbare områder.

Det er for øvrig interessant å merke seg at oljeindustrien henviser til teknologi som ikke finnes i dag for å legitimere at de kan bore i sårbare områder. Ingen teknologiske løsninger er feilfrie, og alle systemer avhenger av mennesker og dermed risiko for ’menneskelig svikt’. I tillegg ville det være naturlig å bruke tid på å teste nye løsninger, enten det er nullutslippsteknologi, fjernstyrte overtrålbare undervannsinstallasjoner, skrå boring fra land eller andre konsepter, i andre og mindre sårbare områder enn Lofoten og Barentshavet. Testmodeller er sjelden de mest problemfrie utgavene av noen teknologi.

Under definisjonen ”nullutslipp” tillates også oljeindustrien å slippe ut inntil 5% av det produserte vannet fra en boreplattform. Selv om dette er en liten andel, dreier dette seg om store mengder med fossilt og forurenset vann. Produsert vann har negative effekter på fiskeegg og fiskeyngel.

På norsk sokkel totalt skjedde det 210 rapporterte utslipp av olje og kjemikalier bare i 2002. I 2003 var antallet rapporterte lekkasjer om lag 100, men det totale volumet av ukontrollerte olje og kjemikalieutslipp var større. I tillegg kommer en rekke utslipp av gass. Fra 1996 til 1998 ble det rapportert hele 228 gasslekkasjer på norsk sokkel. Ulykken på Snorre A-plattformen skyldtes ukontrollert gassutblåsning. Ansatte i oljeindustrien frykter at økte profittkrav er i ferd med å underminere sikkerhetstankegangen på norsk sokkel. Sannsynligvis finnes det store mørketall knyttet til manglende utslippsrapportering, særlig blant de mindre utslippene. Til tross for dette lover oljeselskapene stadig at boring skal gi ’nullutslipp’.

Gir eller tar oljeboring arbeidsplasser?

Det er liten grunn til å tro at oljeutvinning vil bidra til betydelig sysselsetting i regionen. Antallet arbeidsplasser I hele den norske oljeindustrien er på vei ned, og dagens ansatte vil heller pendle til Nord-Norge enn å bytte bransje. I tillegg viser eksemplene fra Hammerfest at mange utenlandske arbeidere deltar under utbyggingen.

Oljeutvinning truer både fiskeri og turisme. Dette er næringer som i dag sysselsetter langt flere enn det som oljeindustrien vil kunne bidra med. Underlagsrapporten om olje og turisme som ble laget for Olje- og Energidepartementet, påpekte at det er grunn til å forvente at et oljesøl vil kunne medføre direkte bortfall av om lag halvparten av turiststrømmen, dvs et inntektstap på 100 millioner og bortfall av 300 arbeidsplasser i næringen bare for Lofoten over de første 5 årene etter et utslipp fra oljeboring i området.

Olje- og Energidepartementet fikk også gjennomført et studie for å se på mulige tap på fiskerisiden. Utredningen konkluderer med at oljeulykker i Lofoten, Vesterålen eller store deler av Finnmark vil få store konsekvenser, særlig for kystfisket. Utredningen gir ingen sysselsettingsanslag for forurensing eller endret image på produkter fra Lofoten og Barentshavet som følge av oljeboring, men påpeker at ”resultatet kan være at kystfiskeflåten rett og slett mister muligheten til å utøve fisket” som følge av en oljeulykke.

Press mot naturen og økosystemene i Lofoten og Barentshavet fra oljeboring vil komme på toppen av andre negative påvirkninger som klimaendringer, fiskepress og miljøgifter, og kan forsterke disse. Det haster ikke med å utvinne olje, men det haster med å beskytte sårbare områder. Greenpeace mener områdene bør holdes oljefrie, at og Forvaltningsplanen som minimum må definere noen områder som varig petroleumsfrie soner.
II. Maktbruk og hardere kamp om gjenværende oljeressurser
En rekke globale utviklingstrekk viser at det vil være en svært hard og ujevn kamp for å bevare sårbare områder stengt for oljeutvinning. Samtidig viser de at det ikke haster å overlate disse ressursene til oljeindustrien. Etterspørsel etter olje vil øke framover. Det er dessverre liten grunn til å tro at fornybare energikilder og utvikling av et mye mer energieffektivt samfunn skal skje på veldig kort tid.

Olje og gass er fossile og ikke-fornybare ressurser som en dag vil ta slutt. Det bør derfor ikke være noen overraskelse at det gjøres stadig færre store funn, eller at oljeselskapene allerede i flere år har utvunnet olje raskere enn de har gjort nye funn. Likevel reagerer verdensmarkedene med nervøsitet, benektelse og overraskelse. Den globale etterspørselen etter olje øker og øker, selv med fordobling av oljeprisen på de siste tre årene. Kinas økende oljeforbruk og USAs manglende evne til å stabilisere sitt forbruk er viktige drivkrefter bak dette.

I de siste årene har det også blitt avslørt at flere oljeselskaper, med Shell i spissen, konsekvent har overestimert sine oljereserver. I fjor vår måtte selskapet nedjustere reserveanslagene med hele 220 millioner fat olje. Dette skapte tillitskrise i markedet, og en rekke Shell-sjefer måtte gå. Samtidig har situasjonen medført at både Shell og andre oljeselskaper har blitt enda mer hensynsløse i jakten etter mer og flere oljereserver. Shell har allerede utpekt Lofoten som et aktuelt område for deres nye tilnærming til oljeleting – hvor muligheten for store funn teller mer enn noe annet. Også Hydro ble etterforsket for underrapportering.

Shell, Statoil, Norsk Hydro og italienske Eni har allerede leid to borerigger for boring i Lofoten og Barentshavet i 2006 og 2007 – til tross for at politikerne ennå ikke har åpnet disse områdene. Blokker i Lofoten er nominert i årets konsesjonsrunde. At selskapene kan betale over en milliard kroner (200 mill dollar) for leie av borerigger i Lofoten og Barentshavet før de vet om områdene blir åpnet, viser hvor lite de respekterer demokratiske prosesser.

Også Statens egne faginstanser blir undertrykket av iveren etter å bore etter olje. I sin uttalelse til 17.konsesjonsrunde skrev SFT i 2001 at ”SFT fraråder at det tildeles blokker i Nordland VI og anbefaler petroleumsfri sone. Området er ytterst sårbart, særlig med hensyn til fisk, sjøfugl og marine pattedyr, med flere fiskebestander som er blant de viktigste i verden og flere bestander av sjøfugl som har internasjonal verneverdi”. Etter dette har SFT sine uttalelser til oljeblokkene blitt hemmeligstemplet. Da Hydro fikk tillatelse til å utvide boreperioden i Barentshavet til 20. april i 2005, sa Olje- og Energidepartementet ja uten engang å melde fra til SFT. Ettersom Hydro kanskje hadde funnet olje valgte departementet på egen hånd å gjøre unntak fra Stortingets føre-var regel om borerestriksjoner i Barentshavet fra 1989.

Ett annet eksempel på hvordan det ”oljeindustrielle kompleks” underminerer demokrati og åpenhet, er samarbeidsorganet ”Kon-kraft”. Dette ble opprettet i 2000 og kan best beskrives som et "institusjonalisert samrøreorgan" mellom staten og oljeselskapene, der representanter for regjeringen, oljebyråkratiet, oljeselskapene, leverandørindustrien og fagforbundene drøfter oljespørsmål. Organet er ikke åpent for andre sektorer, har ikke offentlig rapporteringsplikt og blir dermed et fristed hvor brysomme aktører som miljøorganisasjoner, presse, andre næringer og eventuelle kritiske akademikere holdes utenfor. I 2004 avslørte Dagsavisen at sentrale Ap-topper siden 80-tallet har deltatt i et liknende samrøreorgan på siden av de etablerte partistrukturene.