Norge har lang tradisjon for planmessig arealdisponering. De aller fleste kommuner har etablert kommuneplaner med juridisk bindende arealdeler. I tillegg har vi nasjonalparker, landskapsvernområder, vernete vassdrag og andre arealmessige disponeringer av landområdene i Norge. Samordnet arealplanlegging er et effektivt virkemiddel for å unngå unødige konflikter og tankeløs ødeleggelse av viktige ressurser eller muligheter, men har hittil kun vært gjennomført på land. Greenpeace mener Norge bør benytte muligheten den Helhetlige Forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet gir til å introdusere integrert arealplanlegging også til havs.

Altfor ofte preges fiskeri- og havmiljøpolitikken av fragmentering og kortsiktighet, framfor helhet, langsiktighet og konsistens. En grundig, helhetlig forvaltningsplan som inkluderer regulering av skipsfarten, klar oppdeling av arealet til ulike typer bruk, marine verneområder og egne petroleumsfrie soner basert på føre-var prinsippet, kan bli et banebrytende eksempel for nasjonal, regional og internasjonal havmiljøforvaltning. Ettersom området Lofoten – Barentshavet også er svært viktig for lokal bosetting og ressursutnytting, må også disse verdiene og behovene bli reflektert og tatt hensyn til i den helhetlige arealplanen for området. Den manglende evnen til å knytte forvaltningsplanenes areal til menneskene som bor der er kanskje den mest iøynefallende svakheten hittil i prosessen.

Arealplanlegging i store havområder er Forvaltningsplanenes store mulighet, men det er også utredningenes store svakhet at de ikke utdyper mulighetene for konkret arealdisponering. Havmiljømeldingensier at "planen [skal] gi overordnede føringer for hvilke typer virksomhet som kan drives i de ulike delene av havområdet, og også hvilke krav som må stilles til virksomheten i de ulike områdene". For å oppfylle dette kravet er det behov for klare arealreguleringer i forvaltningsområdet. En helhetlig arealdisponering er en forutsetning for en helhetlig forvaltningsplan.

For å bli en reell forvaltningsplan og ikke bare en bunke interessante utredninger, bør den Helhetlige Forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet ha flere fellestrekk med en kommuneplan: Den må inneholde klare arealdisponeringer, og knytte naturressursene og forvaltningen av disse klart til mennesker, sosiale forhold og langsiktige prioriteringer. En Forvaltningsplan uten en klar og tydelig arealdel vil være et nokså meningsløst og upolitisk dokument. Disse elementene har kommet svært lite fram i arbeidet med den Helhetlige Forvaltningsplanen hittil.

En god Helhetlig Forvaltningsplan er akutt truet av oljeindustrien, Fiskeridepartementet og et altfor lite ambisiøst Miljøverndepartement:

Oljeindustrien kjører sitt eget løp. Olje- og Energidepartementet lot den ene delutredningen til Forvaltingsplanprosessen (ULB ) utgjøre selvstendig grunnlag for å gjenåpne store deler av Barentshavet for boring. Ifølge OLF-direktør Per Terje Vold planlegger selskapene å bore i Lofoten allerede i 2007 . Statoil, Hydro, Eni og Shell har allerede nå gått sammen om å leie to borerigger for bruk i Lofoten og Barentshavet for 2006 og 2007. Industrien støttes av Oljeminister Widvey, som blant annet har utlyst enorme arealer innenfor Forvaltningsplanens virkeområde – før viktige spørsmål er avklart i planen. Oljeboring vil medføre kraftig tilleggs-stress på økosystemene.

Kyst- og Fiskeridepartementet viser liten evne til å respektere forvaltningsplanprosessen. Omstrukturering og privatisering av fiskekvotene skjer uten tanke for de kystnære bosettingene eller miljøkonsekvensene av aktiv redskap. Ulovlig fiske i Barentshavet pågår ukontrollert og departementet somler med effektive arealtiltak mot farlig oljetanktrafikk langs kysten. Utredningen om fiskeri unngår å analysere mulige effekter av stengte områder for fiske, og nevner heller ikke hvor viktig kystfisket er for bosetting, samfunn og kultur langs kysten. Det er heller ikke utført analyser på de miljømessige påvirkningene fra kystflåten i forhold til havfiskeflåten. Kartlegging av havbunnen utsettes, og det foregår fortsatt omfattende ødeleggelser av korallrev og bunnhabitater på grunn av bunntråling – selv om dette er forbudt. Fiskeriene er i dag den klart største miljøpåvirkningsfaktoren i Lofoten-Barentshavet, og fiskeripolitikken tvinger fiskere ut av jobben og inn i arbeidsløshet eller oljeavhengighet. 800 fiskere har mistet jobben og fiskerettighetene hvert år siden 1994. Selv om strengere regulering av skipsfarten vil beskytte kysten, ser shippinglobbyen på dette som farlige føringer. Rederne frykter at andre nasjoner vil sette begrensninger for farlig skipsfart hvis Norge gjør det, og sier nei.

Miljøverndepartementet virker ikke å ha større ambisjoner enn å legge til rette for at et utvalg små kystnære verneområder etter hvert skal kunne hjemles i planen. Dette er brudd med Norges internasjonale målsettinger, som krever et nettverk av marine verneområder. Som på land, er det nødvendig med store og sammenhengende områder for å beskytte det biologiske mangfoldet. Det er ikke lenger nok å beskytte det sære og spesielle. Kulturvern i området er glemt og overlatt fiskeripolitikkens privatiseringsideologi. Ideen om en sektorovergripende forvaltningsplan er redusert til et ønske om å kunne gi ”anbefalinger om hvilke krav som må stilles til virksomhet i de ulike delene av havområdene” En troverdig forvaltningsplan kan ikke la beslutningene bli tatt av de samme sektorbaserte strukturene som allerede har vist at de ikke klarer å se helheten.

Forvaltningsplanen må likne mer på en kommuneplan for havet, med klare arealinndelinger. Planen må også ta mer hensyn til folk og samfunn enn delutredningene har lagt opp til. Norge har en unik mulighet til å få på plass en helhetlig forvaltningsplan som vil kunne bidra til en fortsatt levende kyst og samtidig fungere som modell for en rekke andre land. Denne muligheten må vi ikke miste!